Når ekte tragedier blir til underholdning

Natten til 19. juli 1991 ble Tony Hughes, en 31 år gammel mann fra Madison, Wisconsin, lokket inn i en tilsynelatende vanlig leilighet. Det som fulgte, var alt annet enn vanlig. Tony ble brutalt slått i hodet, bevisstløs, bundet fast og utsatt for grove overgrep før han ble drept. Dette er ikke en historie fra en skrekkfilm. Det er virkeligheten. Tony var døv, hadde familie og venner, og levde et vanlig liv – inntil han ble et av ofrene for seriemorderen Jeffrey Dahmer. 

I dag kjenner mange historien gjennom Netflix-serien Dahmer – Monster. Serien har tatt verden med storm og blitt sett av millioner. Men hvordan skal vi egentlig forholde oss til at ekte, menneskelige tragedier blir til underholdning? Moren til Tony sier det rett ut: «Det er trist at folk kan ta vår sorg og tjene penger på den.» 

Et populært, men omstridt fenomen 

True crime-sjangeren har eksplodert i popularitet de siste årene. Podkaster, dokumentarer og serier forteller historier om vold, drap og kriminalitet på løpende bånd. Mange av disse produksjonene lages som store Hollywood-produksjoner, med dramatiske scener, intense lydspor og spenningsoppbygging som i en actionfilm. Dette gjør dem svært fengende, men det har også en mørk bakside: Jo mer spektakulære og fengende disse historiene framstår, desto lettere glemmer vi at det handler om ekte mennesker og ekte tragedier. 

Så hvor går egentlig grensen? Når blir true crime noe mer enn bare underholdning? Og når krysser det over til noe som oppleves som respektløst og på kanten til sosial pornografi? 

Jeg har ikke svaret, men det finnes utvilsomt tilfeller der true crime har hatt en viktig funksjon. For eksempel når sjangeren fungerer som en form for rettferdighetssøker: når den bidrar til å avdekke feil i rettssystemet, gir stemme til ofre for justismord, og setter søkelys på alvorlige samfunnsproblemer.  

Eksempler på dette her til lands er seriene om Birgitte Tengs og Baneheia-drapene. Begge har bidratt til å avdekke justismord. Men også her finnes dilemmaer. Familien til Birgitte Tengs har uttrykt at de ikke ønsker at datterens brutale død skal bli til underholdning, og pårørende i Baneheia-saken har flere ganger tatt til orde for at mediedekningen sliter på dem. 

En annen utfordring ved true crime er hvordan det presenteres. Når folk som ikke lenger lever, fremstilles som skyldige uten mulighet til å forsvare seg, viskes linjen mellom fakta og spekulasjon ut. Dette gjelder blant annet serier som Leaving Neverland og This Is the Zodiac Speaking. Det gjør det vanskelig for oss som seere å skille sannhet fra sensasjon, og å vite hvordan vi bør forholde oss til historien som blir presentert. 

Knivsegg mellom opplysning og sensasjon 

True crime balanserer på en knivsegg mellom opplysning og sensasjon. Sjangerens styrke er at den kan belyse viktige spørsmål om rettssikkerhet, maktmisbruk og systemsvikt. Samtidig utfordrer den oss som seere.

Det er ikke så enkelt som å si at hele sjangeren er problematisk. Det er heller ikke noe galt i at slike serier engasjerer og underholder. Problemet oppstår først når underholdningen skjer på bekostning av respekten for ofrene og deres pårørende. 

Når vi glemmer at bak hvert navn og hver historie finnes ekte mennesker, mister vi noe vesentlig – både som samfunn og som enkeltmennesker. Vi må derfor tenke oss om to ganger før vi gjør andres verste øyeblikk til fredagsunderholdning eller en “snakkis” rundt lunsjbordet.  

Selv har jeg kjent behovet for noen kontrollspørsmål – noe jeg minner meg selv på når jeg setter på en ny dokumentar:
“Hvorfor ser jeg på dette? Av empati, nysgjerrighet – eller noe annet?”
Og kanskje viktigst: “Husker jeg at dette handler om ekte mennesker?”
Hvis svaret ikke kjennes riktig, bør jeg kanskje la være. 

True crime kan ha en viktig funksjon. Men den må formidles med omtanke og respekt – og vi må møte den med samme holdning. Dette er ikke fiksjon. Det er liv, smerte og tap. 

Fra et kristent ståsted handler dette ikke bare om medieetikk, men om menneskeverd. Troen lærer oss at hvert menneske er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi – uansett hva de har gjort eller vært utsatt for. Som det står i Ordspråkene 4:23:“Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” 

Det handler også om hva vi lar prege oss – og hvordan det former vårt syn på andre menneskers skjebner.