Tro & Mediers mediekommentar

Hva gjør vi når alle stemmene slåss om hjertet vårt?

«Jeg skulle egentlig ikke være så mye på mobilen,» sukker hun etter å ha skrollet seg gjennom en god porsjon med sosiale medier. «Hm?» svarer han fraværende, med blikket festet på skjermen, langt inne i breaking news fra nettavisene. Og slik rusler de gjennom dagene. Egentlig vil de ta vare på de viktige relasjonene, men uten å ville det, blir de ofre for en kommersiell krig om deres tid og oppmerksomhet.

Hvem eller hva former egentlig livene våre? Norsk Mediebarometer 2024 fra Statistisk Sentralbyrå viser at nordmenn bruker 4 timer og 35 minutter hver dag på internett – utenom jobb og studier. Aldersgruppen 16-19 år bruker hele 7,5 timer daglig. Det utgjør 31 prosent av døgnet, 47 prosent av deres våkne tid.

Hvem eller hva former egentlig livene våre? Og hva formes vi til?

I min nye bok Alle stemmene som slåss om hjertet ditt presenterer jeg en modell som jeg håper kan være en «fot i bakken» for oss i møte med skjermene. Drømmen er at modellen kan hjelpe oss til et rikere liv med Gud. Modellen består av v-ord: visjon, vurdering, valg, vaner og virkelighet.

I boka påstår jeg at vi alle har en visjon, et bilde av hva vi mener er det gode liv. Dette kan være på flere plan, fra enkeltområder i livet til et overordnet bilde av hva jeg drømmer om at livet skal bli. Visjonen er gjerne en kombinasjon av bevisste og ubevisste tanker, formet av oppvekst, omgivelser, trosliv og ... mange timer på skjermene.

Denne visjonen preger i neste omgang våre vurderinger i hverdagen. Samsvarer to timer skrolling på TikTok, en krass kommentar på Facebook eller bilder der du søker bekreftelse på Instagram med hva du ønsker livet ditt skal være?

Våre vurderinger fører til valg. Du klarer å velge å gjennomføre skjermfrie måltider, fordi du ønsker mer tilstedeværelse når du er sammen med familien. Eller noen ganger vurderer du bevisst at du ikke ønsker å se pornografi, men velger det igjen og igjen. Det er fordi det ligger noen dypere vurderinger, gjerne ubevisste, som gjør at du velger den destruktive, kortvarige nytelsen til fordel for det du sier at du ønsker i det lange løp.

Gjentatte valg former vaner. Det eneste i livet som skjer av seg selv, er forfallet. Menneskekroppen trenger fysisk bevegelse for å forebygge sykdommer og skader. Menneskesinnet trenger mental trening for å ikke visne bort, men for å holdes vital også i alderdommen. Og menneskets trosliv trenger praksiser og rytmer i hverdagen for å bygge et disippelliv. Disse skjer ikke av seg selv, men formes gjennom gjentatte valg som vi må ta selv. Hvis vi, gjennom 4,5 timer om dagen, forer oss med digitale budskap

uten å spørre oss om dette er vaner som former livet dit vi vil ha det, så overlater vi kontrollen til Meta, TikTok, Netflix og NRK.

Og våre vaner er sentrale i å prege vår virkelighet.

Derfor vil jeg utfordre deg til å ta kontrollen i livet. Still deg et ærlig spørsmål om hva som er din visjon, ditt bilde av det gode liv. Snakk med Gud om det og be ham om å legge ned i ditt hjerte sin visjon for ditt liv. For du er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for deg, for at du skal vandre i dem, for å låne ord fra Paulus’ brev til efeserne. La deretter dette bildet prege dine vurderinger, valg og vaner i møte med skjermene. Det betyr at du må ta bevisste valg. Kanskje du må velge bort noe. Kanskje du må møte noe med et mer årvåkent sinn. Og noen skjermvaner kan du kanskje bruke med enda større frimodighet.

«Følg meg», sa Jesus. Han inviterer oss til et liv sammen med ham, et liv der vi får oppleve bredden og lengden, høyden og dybden i hans kjærlighet. Bruk skjermene til et redskap for det – for Guds rike, til Guds ære.

Når ekte tragedier blir til underholdning

Natten til 19. juli 1991 ble Tony Hughes, en 31 år gammel mann fra Madison, Wisconsin, lokket inn i en tilsynelatende vanlig leilighet. Det som fulgte, var alt annet enn vanlig. Tony ble brutalt slått i hodet, bevisstløs, bundet fast og utsatt for grove overgrep før han ble drept. Dette er ikke en historie fra en skrekkfilm. Det er virkeligheten. Tony var døv, hadde familie og venner, og levde et vanlig liv – inntil han ble et av ofrene for seriemorderen Jeffrey Dahmer. 

I dag kjenner mange historien gjennom Netflix-serien Dahmer – Monster. Serien har tatt verden med storm og blitt sett av millioner. Men hvordan skal vi egentlig forholde oss til at ekte, menneskelige tragedier blir til underholdning? Moren til Tony sier det rett ut: «Det er trist at folk kan ta vår sorg og tjene penger på den.» 

Et populært, men omstridt fenomen 

True crime-sjangeren har eksplodert i popularitet de siste årene. Podkaster, dokumentarer og serier forteller historier om vold, drap og kriminalitet på løpende bånd. Mange av disse produksjonene lages som store Hollywood-produksjoner, med dramatiske scener, intense lydspor og spenningsoppbygging som i en actionfilm. Dette gjør dem svært fengende, men det har også en mørk bakside: Jo mer spektakulære og fengende disse historiene framstår, desto lettere glemmer vi at det handler om ekte mennesker og ekte tragedier. 

Så hvor går egentlig grensen? Når blir true crime noe mer enn bare underholdning? Og når krysser det over til noe som oppleves som respektløst og på kanten til sosial pornografi? 

Jeg har ikke svaret, men det finnes utvilsomt tilfeller der true crime har hatt en viktig funksjon. For eksempel når sjangeren fungerer som en form for rettferdighetssøker: når den bidrar til å avdekke feil i rettssystemet, gir stemme til ofre for justismord, og setter søkelys på alvorlige samfunnsproblemer.  

Eksempler på dette her til lands er seriene om Birgitte Tengs og Baneheia-drapene. Begge har bidratt til å avdekke justismord. Men også her finnes dilemmaer. Familien til Birgitte Tengs har uttrykt at de ikke ønsker at datterens brutale død skal bli til underholdning, og pårørende i Baneheia-saken har flere ganger tatt til orde for at mediedekningen sliter på dem. 

En annen utfordring ved true crime er hvordan det presenteres. Når folk som ikke lenger lever, fremstilles som skyldige uten mulighet til å forsvare seg, viskes linjen mellom fakta og spekulasjon ut. Dette gjelder blant annet serier som Leaving Neverland og This Is the Zodiac Speaking. Det gjør det vanskelig for oss som seere å skille sannhet fra sensasjon, og å vite hvordan vi bør forholde oss til historien som blir presentert. 

Knivsegg mellom opplysning og sensasjon 

True crime balanserer på en knivsegg mellom opplysning og sensasjon. Sjangerens styrke er at den kan belyse viktige spørsmål om rettssikkerhet, maktmisbruk og systemsvikt. Samtidig utfordrer den oss som seere.

Det er ikke så enkelt som å si at hele sjangeren er problematisk. Det er heller ikke noe galt i at slike serier engasjerer og underholder. Problemet oppstår først når underholdningen skjer på bekostning av respekten for ofrene og deres pårørende. 

Når vi glemmer at bak hvert navn og hver historie finnes ekte mennesker, mister vi noe vesentlig – både som samfunn og som enkeltmennesker. Vi må derfor tenke oss om to ganger før vi gjør andres verste øyeblikk til fredagsunderholdning eller en “snakkis” rundt lunsjbordet.  

Selv har jeg kjent behovet for noen kontrollspørsmål – noe jeg minner meg selv på når jeg setter på en ny dokumentar:
“Hvorfor ser jeg på dette? Av empati, nysgjerrighet – eller noe annet?”
Og kanskje viktigst: “Husker jeg at dette handler om ekte mennesker?”
Hvis svaret ikke kjennes riktig, bør jeg kanskje la være. 

True crime kan ha en viktig funksjon. Men den må formidles med omtanke og respekt – og vi må møte den med samme holdning. Dette er ikke fiksjon. Det er liv, smerte og tap. 

Fra et kristent ståsted handler dette ikke bare om medieetikk, men om menneskeverd. Troen lærer oss at hvert menneske er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi – uansett hva de har gjort eller vært utsatt for. Som det står i Ordspråkene 4:23:“Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” 

Det handler også om hva vi lar prege oss – og hvordan det former vårt syn på andre menneskers skjebner. 

 

Hjelp! Reality-TV lurer frem “sladrekjerringa” i meg

FOR NOEN ÅR SIDEN HADDE JEG MANGE FORDOMMER MOT REALITY-TV.

Det var rundt 2016, og Paradise Hotel var på høyden. Jeg husker tankene: «Det er jo bare konflikt og drama», «Deltakerne er bare ute etter oppmerksomhet», «Hvordan kan noen være så dumme?» «Dette føles helt meningsløst». Og jeg kunne fortsatt.

Ni år senere er jeg blitt en ivrig realityfan.
Og selv om det fortsatt ikke er Paradise Hotel jeg setter på etter en lang arbeidsdag – det blir litt for ekstremt for meg – koser jeg meg med programmer som Farmen, Sommerhytta, 71 grader nord, Norges tøffeste og Spillet.

Det er noe fascinerende med å være flua på veggen i et univers fylt av konkurranser, intriger og dramatikk.

Og det beste? Å sitte som sofaekspert og kommentere: «Hvorfor gjør han det?», «Sånn ville ikke jeg gjort», «De må jo snakke sammen!» Du skjønner greia.

Men selv om det er lett å avfeie det som uskyldig moro, tror jeg disse små kommentarene – når jeg tenker at jeg vet bedre, hever meg litt over deltakerne, heier på favorittene, ler når noen dummer seg ut, og buer på dem jeg ikke liker – faktisk gjør noe med meg.

Jeg vet ikke om filosofen og kritikeren Mark Fisher faktisk sa dette, men et sitat som tilskrives ham, fanger noe viktig (oversatt fra engelsk):

«Mye av reality-TV har vært som Adornos og Baudrillards verste mareritt gjort til virkelighet – en forførende tiltrekning som gjør oss til sladrehanker i den globale landsbyen.»

Jeg synes det er treffende.
Når jeg sitter i sofaen og ukritisk tenker mitt – eller kanskje kommenterer høyt: «Han der liker jeg ikke», «Hun er så sleip» – skjer det noe med meg.

Jeg har ofte humret av historiene om nysgjerrige “sladrekjerringer” som ønsker å vite alt om alle. Men når jeg ser på reality-TV, innser jeg at jeg selv blir en av dem – en slags “sladrekjerring” som underholdes av all informasjonen jeg får servert gjennom TV-skjermen.

Jeg sier til meg selv at det ikke preger meg – men innerst inne vet jeg at det gjør det.

Så er det mulig å se reality-TV uten å bli en nysgjerrigper som dømmer folk man ikke kjenner?

Jeg tror nøkkelen ligger i å ta et skritt tilbake og bli mer bevisst på hvordan og hvorfor jeg ser på TV – og kanskje la Gud få (fjern)kontrollen en gang i blant?

Dette kan gjøres på ulike måter.

Det kan handle om å ha en bevisst holdning til innholdet, så jeg ikke bare blir en ukritisk seer. John Stott kalte det å «dobbellytte» – altså å både høre hva som blir sagt på skjermen, og samtidig vurdere det opp mot Guds ord, Bibelen.

Det kan også bety å spørre Gud: «Bør jeg se dette, eller skal jeg bytte kanal?» Eller: «Hvordan kan jeg møte menneskene på skjermen med ditt blikk, Gud, og ikke mitt eget?»

Jeg kan be Ham om hjelp til å si hva jeg bør ta avstand fra, og hva jeg kan anerkjenne. For det finnes mye godt i disse programmene – samhold, mestring, kreative løsninger og gøyale konkurranser.

Og det kan også bety å minne meg selv på at jeg ikke vil la meg bli fanget i den samme sladderen og fordømmelsen som jeg så lett dømmer andre for.

For da kan jeg fort ende opp med å bli det jeg frykter aller mest: “sladrekjerringa” som er i overkant engasjert i andres privatliv – og det hadde jo vært ganske ironisk!

Gjør skjermene oss til dårligere mennesker?

Her om dagen bladde jeg meg nedover forsiden til VG. Midt mellom kjendisnyheter og sport dukket det opp en sak om krigen i Gaza. For noen år siden ville jeg nok kjent en klump i magen over bildene som møtte meg. Nå kjente jeg nesten ingenting. 

Selv om jeg vet – med fornuften – at det som skjer i Gaza, Ukraina, Kongo, India, Pakistan og mange andre steder i verden er grusomt, klarer jeg ikke lenger å ta det helt inn. Det gjør vondt å innrømme det, men det som tidligere vekket medfølelse, vekker nå en slags nummenhet. Noen ganger avmakt. Ofte likegyldighet. 

Etter å ha googlet litt, oppdaget jeg at det finnes et psykologisk begrep for dette: desensitivisering (oversatt fra engelske desensitization).

Det beskriver hvordan gjentatt eksponering for sterke inntrykk – krig, vold og katastrofer – gradvis gjør oss mindre berørt. Som om hjertet vårt går fra å være et kjøtthjerte til et steinhjerte, fordi det får for mye å bære. 

Jeg tror det er noe i det. Når vi ser lidelse på skjerm hver dag, slites hjertets kapasitet til å bry seg. 

Og hos noen skjer det motsatte: 

Jeg kjenner mennesker som ikke orker å se nyhetene, nettopp fordi det går så dypt inn på dem. De velger å skru av – for å verne hjertet. Og kanskje er det forståelig. Men er det egentlig en god løsning – å skjerme seg selv fra verdens urettferdighet? 

Og hva skal vi egentlig tenke om vårt forhold til de globale lidelsene som roper mot oss gjennom skjermene – dag etter dag? 

En av de fremste forskerne på positiv og negativ mediebruk blant barn, Douglas A. Gentile, uttalte i boken Media Violence and Children: A Complete Guide for Parents and Professionals, 2nd Edition (fritt oversatt fra engelsk):  

«Å være nummen for andres smerte – å bli kulturelt vant til vold – er uten tvil en av de verste konsekvensene våre teknologiske fremskritt har ført med seg.». 

Han foreslår at vi blir bevisste hvordan innholdet påvirker oss følelsesmessig, og sette grenser for hva vi ser på, samtidig som vi prøver å være åpne for å engasjere oss i viktige spørsmål om samfunn og globalt ansvar. 

Dette er ingen lett øvelse. Men kanskje kan disse tre kontrollspørsmålene hjelpe oss.

1. Er jeg bevisst på hva jeg ser på?
“Vokt ditt hjerte mer enn alt du bevarer, for livet utgår fra det.” (Ordspråkene 4:23)
Hva vi eksponerer oss for påvirker oss mer enn vi tror, både fysisk og åndelig. Hvordan former medieinnholdet tankene og følelsene mine? Er dette noe jeg vil velge å begrense? 

2. Er jeg villig til å handle på medfølelsen?
“For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke…” (Matteus 25:35-36)
Medfølelse er ikke nok– vi er også kalt til handling. Selv om vi ikke kan løse alt, kan alle likevel gjøre noe.

Desmond Tutu sa det godt: «Gjør ditt lille gode der du er; det er disse små bitene av godhet som til sammen overvelder verden.»  

Handling kan gjøres på flere måter. Hva med å ta det jeg leser eller ser på nyhetene med på bønnelisten min? Kanskje jeg skal spørre Gud om dette skal ha noe å si for hvordan jeg bruker pengene mine. Er dette noe vi som menighet kan engasjere oss i? Mulighetene er mange. 

3. Tar jeg med Gud i min mediehverdag?
“Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1. Peter 5:7) 

Medieinnhold kan være overveldende, og da kan det være en god ting å ta det med i bønn til Gud og be om visdom og styrke. Gud ser alt, og gir oss håp og trøst i møte med urettferdighet og lidelse. Vi kan stole på at han ønsker å gi styrke til dem som lider, og hvile i løftet om at all ondskap en dag vil ta slutt.  

Å bruke historien til å forme fremtiden

Å bruke historien til å forme fremtiden 

«Norges Kristelige Lytterlags formål er i størst mulig utstrekning å gjøre kringkastingen til et tjenlig arbeidsredskap i Guds rike til ære for Ham, hvis navn vi bærer», ble vedtatt 30.april 1935 som formål for organisasjonen som i dag – 90 år senere – heter Tro & Medier. 

Hva ville Ole Hallesby, Ludvig Hope eller Hans Edvard Wisløff ha sagt dersom de hadde forstått hvor aktuelt oppdraget ville vært også i 2025? Hvordan ville de ha reagert hvis de fikk beskrevet hvordan medieutviklingen hadde revolusjonert våre liv?  

I den tiden var det radioapparatet i stua og NRKs faste radiosendinger som var det nye. I dag ... ja, det er jo egentlig ikke nødvendig å begynne å ramse opp smarttelefon, sosiale medier, internett, smartklokker, apper, streaming, VR-briller eller 5G-nett. Og så videre. For å ikke snakke om tidsbruken som har skutt i været de siste par tiårene, etter at vi fikk hele verden tilgjengelig i håndflaten vår. 

Hva var Tro & Mediers oppdrag fra starten i 1935? Hvis vi parafraserer formålsparagrafen noe, kan vi si at oppdraget var å bruke medieteknologien til å spre Guds rike. Den gangen var det «kringkastingen», NRKs radiosendinger. I dag er det annen medieteknologi som er rådende, og Tro & Medier ønsker å bruke og fremelske en aktiv bruk av denne for å gi mennesker et møte med Jesus. Ikke minst er det viktig for vårt arbeid Jesus.net, med Mammashjerte og Preach!. Der brukes sosiale medier og digitale kursplattformer aktivt for å dele verdens viktigste budskap. Og Tro & Medier deler årlig ut mediestipend til prosjekter som bidrar til at kristne aktivt kan spre evangeliet i vår tids mediekanaler. 

Året etter oppstarten kom det første medlemsbladet ut. «Vern ditt hjem» het det, og signaliserte at man ville hjelpe mennesker til god radiobruk. Det var kommet en verdiformidler inn i menneskers stuer, og man skulle ikke konsumere budskapene derfra ukritisk. Hjem og hjerter måtte beskyttes. Slik de også må i dag. «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det», står det i Ordspråkene 4,23. De mange timene på skjermen gjør noe med oss – og med våre barn. Hvordan kan vi utruste neste generasjon til å ta medievalg som beskytter hjertet og styrker troen? Hvordan kan vi som voksne modellere etterfølgelse av Jesus i en hverdag full av skjermer?   

Dette er en svært viktig sak for oss i Tro & Medier, og så langt vi kan se, blir dette enda viktigere de neste ti årene, frem mot hundreårsjubileet.  

Hvordan vil Tro & Medier se ut om ti år? Jeg drømmer om å se en folkebevegelse av kristne som aktivt, og med brennende hjerter for Jesus, går sammen for å dele evangeliet ut på alle Norges skjermer, inn i alle landets bygder, byer, fjell og fjorder. Jeg drømmer om å se mennesker som møter Jesus når de skroller på mobilen eller lytter til en podkast. Jeg drømmer om å se mennesker bli satt i frihet fra porno, i så sterk grad at pornonettsteder legger ned sin virksomhet. Og jeg drømmer om et kristenfolk som i all sin mediebruk ærer Gud og gjenspeiler hans kjærlighet til andre. 

Det er fint nok å feire 90 års historie. Men enda viktigere er det å bruke historien til å forme fremtiden. En fremtid der mennesker får møte Jesus i mediene. 

En fjerdedel av pornoen viser kvelning – 7 av 10 jenter kjenner det på kroppen

Lørdagens artikkel fra NRK belyser et alvorlig problem som bør vekke dyp bekymring for unges psykiske helse. Det ble avslørt at 7 av 10 seksuelt aktive kvinner mellom 18 og 30 år har opplevd kvelingsex – et sjokkerende høyt tall som ikke kan ignoreres.

 

Dette er en tydelig indikasjon på hvordan pornografiens utvikling har påvirket samfunnet og unges syn på seksualitet. 

Flere fagfolk har uttrykt bekymring for økt voldsbruk i seksuelle relasjoner, og en av de vanligste årsakene som nevnes, er pornografiens stadig mer voldelige og ekstreme innhold. NRK har gjennomført en undersøkelse som langt på vei bekrefter denne sammenhengen. Ved hjelp av kunstig intelligens har de analysert 1200 videoer fra 2014 og 2024, og funnene er skremmende. Andelen videoer som inneholder kveling økte fra én av ti i 2014 til én av fire i 2024. Dette viser hvordan pornografiens utvikling gradvis har gjort grenseløse og voldelige skildringer mer vanlig. 

Når porno blir mer ekstremt og grenseløst, endres også hva som oppfattes som normalt i sunne seksuelle relasjoner. For unge mennesker, som er i ferd med å definere sine holdninger til sex, kan denne typen innhold føre til forvrengte forventninger og misforståelser om hva som er akseptabelt i intime forhold. Mange unge tror de vet mye om sex og grenser på grunn av porno, men dette bildet er langt fra virkeligheten.  

Et tydelig eksempel på dette finner vi i den nye kinofilmen Spermageddon, hvor faren til hovedkarakteren Jens prøver å forklare sønnen om blomsten og bien, men sønnen svarer at han ikke trenger farens veiledning siden han har sett på hardporno siden han var 13 år og vet hva sex er. Og selv om det stemmer at mange unge har sett porno (tall fra Medietilsynet viser at 52 prosent av 13–18-åringene sier de har sett porno på nett, og at over halvparten av dem så porno før de fylte 13 år), stemmer det ikke at erfaringen man får av å se på hardporno gir deg god kunnskap om sunne seksuelle relasjoner.  

Og det er nettopp her vi i HeltFri ser et stort behov for å formidle en annen og bedre historie om seksualitet – en som setter fokus på den andre personen, noe som er fraværende i pornoen. Når vi møter unge mennesker, ser vi tydelig hvordan pornoens utvikling har påvirket deres syn på seksualitet, og mange føler seg forvirret og bekymret over hva de har sett, og hvordan dette påvirker deres egne relasjoner. Vi merker også at spørsmålene ungdommer stiller i dag i større grad handler om de mytene og løgnene de har «lært» fra pornoen. Det er derfor avgjørende åformidle en annen og bedre historie enn den pornoen formidler.

Sex er tilknytning, nytelse, ansvar, forpliktelse, enhet og respekt. Disse aspektene formidler vi med stor frimodighet til unge mennesker i dag. Det er på høy tid at vi vender tilbake til de sunne, respektfulle og kjærlige prinsippene som Gud har gitt oss for å leve i relasjoner som bygger oss opp, ikke bryter oss ned. Frihet fra pornografi er mulig, og vi er her for å støtte unge mennesker i å finne den veien, i lys av Guds kjærlighet og sannhet. 

Derfor inviterer vi deg til å bli med oss i arbeidet for å sette unge mennesker fri fra porno og de skadelige mytene og løgnene den skaper.

Bli fastgiver i dag og vær med på å gjøre en forskjell! Trykk her for å fylle ut skjemaet og støtte vårt arbeid.

Les mer om vårt arbeid på heltfri.net.

Her er dommen over første sesong av «Bibelen» på podkast?

Da NRK lanserte podkasten «Bibelen» i januar, var spørsmålet hvordan komikeren Are Sende Osen ville tilnærme seg Guds ord gjennom sin gjenfortelling. Nå som første sesong – som dekker hele Første Mosebok – er fullført, har vi endelig fått noen svar.

Fantasifull gjendikting

Først og fremst vil jeg gi Osen ros for å gi Bibelens tekster et friskt pust gjennom en blanding av ironi, gjendiktning og humoristiske skråblikk. Når dette kombineres med god dramaturgi, spennende cliffhangers og et dynamisk samspill mellom musikken og fortellerstilen, som forsterker de dramatiske øyeblikkene, skapes en engasjerende lytteropplevelse.

Dette oppsummerer mye av det som gjør podkasten spennende å høre på.

Humoristen har en egen evne til å fylle ut «mellomrommene» i teksten – de stedene der Bibelen er kortfattet eller ikke sier noe i det hele tatt – og skape levende scener. Et godt eksempel finner vi i episode fire om Noahs ark, der han maler ut hvordan dyrene fant veien til arken. Bibelen sier lite om akkurat dette, men Osen dikter fritt og humoristisk: Isbjørner som plutselig slutter å jakte på seler og svømmer sørover, røde kjempekenguruer på to meter som hopper målrettet mot nordvest, og dovendyr som sakte slipper taket i trærne og legger ut på sin lange ferd.

Osen bruker samme grep når han reflekterer over Abrahams tanker natten før han skulle ofre Isak. Her tegner han et bilde av en mann som stirrer stivt ut i mørket, preget av tvil og uro over det som venter. Osen tilfører dramatikk og alvorsfølelse, men presiserer samtidig at dette er ren spekulasjon.

Når humoren treffer – og når den faller gjennom

Denne typen gjendiktning tilfører liv og nye perspektiver til bibelhistoriene. Osen inviterer oss til å se tekstene med friske øyne og stiller spørsmål som kan være tankevekkende både for dem som møter Bibelen for første gang og for troende lyttere.

Her lykkes han godt.

Men på andre steder når ikke humoren eller gjendiktingen helt opp til samme nivå. Enkelte steder tør jeg faktisk påstå at den bikker over i det vulgære og provoserende. Når Sara omtales på en nedsettende måte som «milf», eller når Abraham beskrives som å si: «Nå tar vi det søstertrikset, så de ikke dreper meg og puler deg» – med henvisning til at han flere ganger utga Sara for å være sin søster – kan det oppfattes som mer grovt enn morsomt. Det samme gjelder beskrivelsen av Sodoma og Gomorra som «et helsikes sted hvor folk ikke er gode, litt sånn som Stavanger og Sandnes».

Egne bibelkommentarer

I tillegg til sin fantasifulle og tidvis vellykkede humoristiske gjenfortelling, deler Osen også sine egne refleksjoner og kommentarer underveis i podkasten. Komikeren er ikke redd for å uttrykke sine tanker om bibeltekstene, for eksempel når han mener at Gud har et altfor sterkt bekreftelsesbehov, ettersom Han ønsker at folk tilber og ofrer til Ham. Han stiller også spørsmål ved hvorfor Gud i Det gamle testamentet avskyr svin, og hvorfor Han favoriserer Abels kjøttoffer fremfor Kains grønnsaksoffer.

Noen av Osens refleksjoner berører viktige og vanskelige temaer i Bibelen – og enkelte er også morsomme. Spørsmål som hvorfor Gud virker å ha et bekreftelsesbehov, eller hvorfor Han favoriserer enkelte, kan være utfordrende for mange. Osen fortjener ros for å løfte frem tanker som både troende og ikke-troende lesere av Bibelen kan kjenne seg igjen i. Andre ganger virker kommentarene derimot mer banale, pubertale og unødvendig provoserende, og fremstår mer som flåsete slengbemerkninger enn som ekte refleksjoner over hva bibelteksten ønsker å formidle.

En blandet opplevelse

Dette bringer oss til podkastens store utfordring.

Når den er på sitt beste, gir den nytt liv til bibelhistoriene, stiller relevante spørsmål og åpner for dypere refleksjon.

Osen har selv sagt at han startet podkasten fordi han synes det er trist at flere unge vet mer om deltakerne i Ex on the Beach og Farmen enn de gjør om de bibelske historiene som har vært grunnleggende for vår kultur i nesten 2000 år.

På sitt beste lykkes han med å gjøre disse historiene levende. Men når grove humorinnslag og spissformuleringer tar overhånd, kan vi stille spørsmål ved om vi virkelig blir bedre kjent med de bibelske tekstene han ønsker å formidle.

Når statskanalen satser på et prosjekt som har som mål å gjenfortelle Bibelen for et bredt publikum – en bok som tross alt har hatt stor betydning for å forme vår kultur og tro – er det naturlig å håpe på et vellykket resultat. Likevel, er det en reell fare for at de som møter Bibelens historier for første gang gjennom denne podkasten, vil sitte igjen med et skjevt bilde.

Denne versjonen av Bibelen er tidvis fargerik, humoristisk og godt gjendiktet – men til tider også negativ, harselerende og preget av retoriske grep som man heller ville ventet fra et nyateistisk nettforum enn fra en seriøs aktør som NRK. Og hvis man håper at podkasten skal være oppbyggelig og kanskje føre folk til tro, kan man like gjerne forberede seg på å svelge en kamel – for å bruke et gammeldags bibelsk uttrykk – eller kanskje til og med en hel dyrehage.

Skjermfri – for å oppdage Jesus på nytt

Skjermfri – for å oppdage Jesus på nytt

Det er alltid en glede å lese Sofie Brauts ulike tekster i Dagen, med hennes klarsyn og språklige fortreffelighet. Så også i anmeldelsen av Erik Vardens bok om fasten. Men plutselig dukket en liten setning opp som er verdt å kommentere. 

Braut skriver om vår tids faste, der «den opphavlege lengten druknar i dei mange behova som fasta rett nok er beslekta med, men som likevel er sekundære».  

Og så kommer hun med eksemplene: «Vi skal kutta ned på skjermtida, eta mindre feitt, mindre søtt og prioritera betre.»  

Hun erkjenner at det ikke er noe i veien med noe av dette, men advarer mot at dette gode kan bli det bestes fiende – da det smaker av selvhjelp, eller selvoptimalisering.   

Handler det å kutte ned på skjermtiden om selvhjelp, og kan det sidestilles med å spise mindre fett eller søtt? Ja, og nei. Jeg tror alle våre valg står i fare for å bli selvsentrerte. Derfor er Sofie Brauts følgende setning helt essensiell: «Sann faste må ha blikk for Jesus, det må vera ei øving i å oppdaga han på nytt.»  

Men det er nettopp dette som er kjernen i at Tro & Medier arbeider for at mennesker skal ta bevisste skjermvalg – og for at vi arrangerer Skjermfri uke første uka i fastetiden: For at skjermstøyen ikke skal hindre oss i å oppdage Jesus. 

Sosiale medier drives av oppmerksomhetsøkonomien, der vi brukere ikke er deres kunder, men deres produkter. Jo mer oppmerksomhet og tid vi gir til dem, jo mer kan de tjene på annonsesalg. Dermed designes plattformer og apper på en måte som får oss til å være der lenge, og komme tilbake igjen og igjen. Uten å merke det, preges vår lengsel – for vi gir vår oppmerksomhet til neste statusoppdatering («må bare dele bildet av dette med verden!»), til hva andre har gjort eller oppnådd («har de vært på enda ett fjell?») eller på å bli bekreftet og sett («hvor mange kommentarer har jeg fått på bildet?»). Vi sammenligner oss, søker dopaminkick i likerklikk og skroller oss gjennom hverdagen. Vi tror det er underholdning, men før vi vet ordet av det, har vi moret oss selv til døde – for å låne ord fra Neil Postmans profetiske advarsel i møte med 80-tallets underholdningsindustri.  

Skjermfrie soner og perioder går mye dypere enn selvhjelp – selv om jeg mener skjermene også gjør noe med vår relasjon til oss selv og til våre medmennesker. Men disse to relasjonene er også en del av den primære relasjonen: til Gud.  

En fastetid der man kutter ned på skjermtiden kan bli et selvsentrert tiltak for et bedre liv. Men det kan også bli et valg man tar for at ikke våre lengsler skal preges av Meta, Hollywood eller kommersielle krefter, men for å gi rom for han som inviterer oss til å nyte overfloden i hans hus og drikke av hans gledes bekk (Salme 36,9). Da kan det bli en fastetid der vi oppdager Jesus på nytt. 

Var alt virkelig bedre før?

Alt var mye bedre før, sier folk rundt meg, spesielt når det snakkes om mediene. «Alt var mye bedre før, da vi ikke hadde sosiale medier og sammenligningsmaterialet ikke var så tilgjengelig.» Jeg er på en måte enig. Det var ikke så tilgjengelig. Men det var heller ikke de positive sidene sosiale medier bringer med seg – mangfoldet, bredden og kreativiteten. 

Jeg er ikke så gammel at jeg har opplevd å være helt fri fra internett, men det var begrenset til en datamaskin på «datarommet» i huset. Jeg hadde en mobiltelefon med knapper og uten internett. 

Jeg hang en del på datarommet og jeg så en del på TV. Det var en ekstremt homogen gruppe som viste seg online og på tv-skjermen. Det vil si at jeg stort sett så veldig tynne, stereotypisk flotte folk, og på de norske programmene var det ofte østlandske programledere. Det sier jo litt når stort sett alle barn i Norge lekte på østlandsk, selv om de kom fra både sør, nord og vest. 

På dataen så jeg på musikkvideoer, og der var det enda verre. Popstjernene var enda tynnere, penere og hadde en livsstil som var langt mer overdådig enn den jeg hadde, og som jeg aldri kunne drømme om. Det var virkelig ikke særlig forbilledlig, vet jeg nå som voksen. 

Dette påvirket oss. Jeg husker vi klipte klærne våre for at de skulle ligne mer på de i musikkvideoene, og da vi ble litt eldre, gikk flere på håndballaget på «rugsprø-diett», som vi kalte det, for å bli like tynne som de vi så opp til. 

For noen uker siden ble Vixen Awards avholdt. Vixen er en årlig kåring blant influensere og kårer de beste innenfor ulike kategorier som business, sterke meninger, bærekraft, forbilde, for å nevne noen. Vixen er et noe omdiskutert tema, da mange synes det blir feil å feire og gi enda mer fokus til disse menneskene, da mange representerer det de fleste vil være enige i er usunt: kroppspress, kjøpepress, korrupsjon, osv. 

Men så ser vi at det har skjedd et skifte. Vinnerne i år representerer reise og friluft, helse, sport og trening, mat, kunnskap og underholdning, for å nevne noen. Det er fortsatt mye fokus på mote og skjønnhet, men bredden og mangfoldet er definitivt større, og det må vi feire. Det må nevnes at mediene ikke alltid er like gode på å vise mangfoldet, men det finnes der. Og det i større grad enn før. 

Så var alt bedre før? Mengden og tilgjengeligheten var mindre. Men innholdet som ble vist var veldig ensartet. Dersom vi i dag klarer å veilede barn og unge til å ha et balansert forhold til mediene, og navigere i dette virvaret av et landskap, tror jeg det kan være nokså godt. For det finnes faktisk sunne stemmer om kropp, helse, tro og mye annet. Og det er plass til mer! 

Har serien «Dødsenglene» noe relevant å si oss om aktiv dødshjelp?

Det er lenge siden jeg har sett noe så rystende som «Norge bak fasaden – Dødsenglene» på TV2. Gjennom tre episoder leder programlederne Janne Amble og Kadafi Zaman oss inn i en morbid underverden, der mennesker tilbyr å drepe mennesker som selv ikke ønsker å leve. 

Programserien har bidratt til at aktiv dødshjelp igjen debatteres. Men er «Dødsenglene» egentlig et vektig innlegg i en slik debatt? 

Zaman er tydelig på hva intensjonen med programmet er: «Dette er et bidrag som viser den ekstreme konsekvensen av at aktiv dødshjelp er forbudt. Da får man et marked, et undergrunnsmiljø med mennesker som opererer i det skyggelandskapet», sier han til TV 2. Med andre ord virker serien å være et argument for å legalisere dødshjelp. Det kan være nyttig å ha det i bakhodet når man skal vurdere serien. 

Det er ikke vanskelig å forstå smerten mange mennesker bærer på, fysisk og psykisk. Det finnes dessverre mange, vonde grunner til at mennesker ikke ønsker å leve lenger. Men mener TV 2 at veien å gå er å bekrefte deres ønske og ta livet av dem? 

I serien møter vi en kvinne på 40 år som har hatt ME siden hun var 22 år. Helt siden hun fikk sykdommen, har hun hatt et ønske om å dø. ME kan være en brutal sykdom, jeg har også selv møtt den i nære relasjoner. Men tenker Zaman og Amble at ME, som er en sykdom flere mennesker også blir friske av, skal være god nok grunn til å få innvilget ønsket om å avslutte livet?  

Vi møter også datter og barnebarn til en kvinne på 76 år som ble funnet død på et hotellrom i Strömstad. Saken ble behandlet som et selvmord, og mannen vi møter i «Dødsenglene» ble dømt for medvirkning til selvdrap. I serien hevder mannen at han har drept kvinnen fra Moss, en sak som politiet ikke er ferdig med å etterforske. 

Kvinnen hadde hatt flere hjerneblødninger, og i et intervju med TV 2 forteller datteren om morens frykt for å bli gammel, og at «ingenting føltes mer skremmende enn tanken på å bli avhengig av hjelp for å klare seg». Det er hjerteskjærende å lese, ikke minst å vite at dette opplevdes så vanskelig at hun fant døden som en bedre utvei. 

Datteren mener at dersom hun hadde fått bedre oppfølging av helsevesenet, ville hun sannsynligvis vært i live. Dermed bør serien være et innspill til aktiv livshjelp, ikke aktiv dødshjelp. For Amble og Zaman mener vel ikke at frykt for alderdommen skal være grunn nok til at mennesker lovlig kan få noen til å avslutte livet for seg? 

TV 2-seriens premiss er at drapsmennene har fått et «marked» på grunn av Norges lovforbud. Men de nevnte personene ville etter all sannsynlighet fått avslag på en søknad om aktiv dødshjelp. Hvorfor mener TV 2 at disse ville slått seg til ro med det og ikke søkt til undergrunnsmiljø for å få hjelp? Eller tar serien til orde for at disse burde fått hjelp av det offentlige til å dø? 

Vi må kunne ta debatten om aktiv dødshjelp. Vi må snakke om hva som er en verdig død og hva som er en verdig siste fase av livet. «Norge bak fasaden – Dødsenglene» er viktig journalistikk for å belyse den morbide underverdenen som finnes. Men i møte med spørsmål om aktiv dødshjelp, blir dessverre serien mer preget av sensasjonell historiefortelling enn å være et relevant innlegg i denne samtalen.